Sámi soga lávlla

aus Wikipedia, der freien Enzyklopädie
Zur Navigation springen Zur Suche springen
Sápmi, das Siedlungsgebiet der Samen in äußersten Norden Europas

Sámi soga lávlla (samisch, deutsch: Das Lied des Sámi-Volkes) ist der Name der offiziellen Hymne der Sámi, die im äußersten Norden Europas in den vier Staaten Finnland, Norwegen, Russland und Schweden leben. Der norwegische Titel der Hymne lautet Samefolkets sang, der schwedische Titel Samefolkets sång. Die Hymne wird zum Beispiel am Nationalfeiertag der Sami, dem 6. Februar, gesungen.

Geschichte[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Flagge der Samen

Die Hymne wurde zusammen mit der Flagge der Samen 1986 auf der gesamtnordischen Samikonferenz in Åre ausgewählt. Der Text ist allerdings älter und geht auf ein 1906 verfasstes Gedicht von Isak Mikal Saba,[1] einem Lehrer aus dem norwegischen Dorf Nesseby, zurück. Saba war außerdem der erste samische Politiker der in ein nationales Parlament gewählt wurde. Von 1907 bis 1912 vertrat er für die norwegische Arbeiderpartiet (AP) die Finnmark im Storting.

Insbesondere die komplizierte Melodie und die letzte Zeile „Sápmi uns, den Samen“ führte immer wieder zu Diskussionen, ob die Hymne noch zeitgemäß sei. Im Jahr 2007 veröffentlichte die samische Künstlerin Liv Tone Boine eine neue Version, die allerdings keinen offiziellen Status hat.[2]

Text[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

(Nord)Samische Version Deutsche Übersetzung Norwegische Version Schwedische Version
Sámi soga lávlla[3]
Guhkkin davvin Dávggáid vuolde
sabmá suolggaid Sámieatnan.
Duottar leabbá duoddar duohkin,
jávri seabbá jávrri lahka.
Čohkat čilggiin, čorut čearuin
allánaddet almmi vuostái.
Šávvet jogat, šuvvet vuovddit,
cáhket ceakko stállenjárggat
máraideaddji mearaide.
Dálvit dáppe buolašbiekkat,
muohtaborggat meariheamit.

Sámesohka sieluin mielain
eahccá datte eatnamiiddis:
Mátkkálažžii mánoheabit,
giđđudeaddji guovssahasat, -
ruoškkas, ruovggas rođuin gullo,
juhca jávrriin, jalgadasain,
geresskálla máđiid miel.

Ja go geassebeaivváš gollut
mehciid, mearaid, mearragáttiid,
golli siste guollebivdit
suilot mearain, suilot jávrriin.
Gollin čuvget čáhcelottit,
silban šovvot sámedeanut,
šelgot čuoimmit, šleđgot áirrut,
luitet albmát lávllodemiin
geavgŋáid, guoikkaid, goatniliid.

Sámeeatnan sohkagoddi
dat leat gierdan doddjokeahttá
godde čuđiid, garrugávppiid,
viehkes vearre-vearroválddiid.
Dearvva dutnje, sitkes sohka!
Dearvva dutnje, ráfi ruohtas!
Eai leat doarut dorrojuvvon,
eai leat vieljain varat vardán
sámi siivo soga sis.

Máttarádját mis leat dovle
vuoitán vearredahkkiid badjel.
Vuostálastot, vieljat, miige
sitkatvuođain soardiideamet!
Beaivvi bártniid nana nálli!
Eai du vuoitte vašálaččat,
jos fal gáhttet gollegielat,
muittát máttarmáttuid sáni:
Sámieatnan sámiide!

Das Lied des Samivolkes
Weit gen Nord schimmert Sápmi
sanft im Schein des Großen Bären [Sternbild]:
Weite strecket sich an Weite,
See an See soweit das Auge reicht.
Hänge, Grate, kahle Felsen
heben sich zum Himmelszelt.
Flüsse brausen, Wälder rauschen,
stahlgraue, steile Felsenspitzen schießen
sich gegen das wilde Meer hinaus.
Winterzeit mit Sturm und Kälte
Schneegestöber ohne Maß und Ziel.
Doch das Samigeschlecht von Herzen
hängt am Heim und seinen Tun.
Für einen Wanderer scheint der Mond,
Nordlicht flimmert, Sterne funkeln.
Rentierruf wird im Gebüsch vernommen
Saus und Braus von See und Tundra,
Schlittengeräusche entlang des Winterweges.

Und wenn die Sommersonne leuchtet
Berg und Wald, Meer und Strände,
schauklen Fischer still im Goldglanz,
schaukeln still auf Meer und See.
Golden glänzen nun die Vögel
und wie Silber glänzt der Strom.
Ruder glimmen, Riemen glitzern,
durch die Stille und durch Strudel
fährt das Volk hin mit Gesang.

Viel ausgehalten und ertragen
hat Sápmis Geschlecht und Stamm
Zerstörungsfahrten, Teufels-Händler,
freche falsche Steuervögte.
Heil dir, zäher Samistamm!
Heil dir, Friedens Wurzel und Flamme!
Niemals Kriege ausgefochten,
niemals Bruder-Blut vergossen
bei dem stillen Samistamm.

Einstmals haben unsere Ahnen
Übeltäter überwunden.
Brüder, lasst auch uns den widerstehen,
die uns unterjochen wollen!
Zäher Nachkomme der Söhne der Sonne!
Niemals sollt du bezwungen werden
wenn deine goldene Sprache du bewachst,
erinnere dich der Ahnen Rede:
Sápmi uns, dem Samivolk!
Samefolkets sang[4]
Langt mot nord under Karlsvognen
sakte stiger Samelandet:
Vidde seg bak vidde strekker,
sjø ved sjø hvor øyet rekker.
Lier, åser, snaue rabber
hever seg mot himmelbrynet.
Elver bruser, skoger suser,
stålgrå, steile fjell-nes skyter
mot det ville hav seg ut.

Vintertid med storm og kulde,
snefokk uten mål og måte.
Sameslekten dog av hjertet
henger med sitt hjem og yrke.
For en vandrer månen skinner,
nordlys flimrer, stjerner tindrer.
Reingrynt høres mellom krattet,
sus og brus fra sjø og slette,
pulkestøy langs vintervei.

Og når sommersolen gyller
fjell og skoger, hav og strender,
fiskere i gullglans gynger,

gynger stilt på hav og innsjø.
Gyllent glinser svømmefugler
og som sølv de store elver.
Staker glimter, årer glitrer,
Folket under sang det farer
gjennom stiller stryk og foss.

Samelandets ætt og stamme
utholdt har og tålt så mange
herjingstokter, bannskaps-handler,
frekke falske skattefuter.
Hill deg, seige samestamme!
Hill deg, fredens rot og flamme!
Aldri er der kamper kjempet,
aldri broder-blod har runnet
i den stille sameslekt.

Våre fedre før har seiret
over dem som urett øvet.
La oss også motstå, brødre,
dem som vil oss underkue!
Solens sønners seige avkom!
Aldri skal du overvinnes
om ditt gyldne språk du vokter,
husker dine fedres tale:
Sameland for samene!

Samefolkets sång[5]
Nordvart nedom Karlavagnen
ser du Samelandet skymta:
Fjäll bak fjäll i fjärran blåna,
sjöar sträcka sig vid sjöar,
bergens branter, fjällens toppar
höja sig mot själva himlen;
bäckar brusa, skogar susa,
tvärbrant stupa stålgrå uddar
strävande mot stormigt hav.
Frosten härjar här om vintern,
yrsnön vräks av vilda vindar;
ändock älskar sameätten
denna jord av allt sitt hjärta:
Månens ljus en färdman fägnar,
flygga norrskensflammor fladdra -
klövknäpp, rengrymt hörs bland snåren,
utpå insjön, över slätten
slamrar släden vägen fram.

Och när sommarns sol förgyller
skogen, havet, havets stränder,
guldomglänsta fiskefartyg
vaggas utav vattnets vågor,
gullhamn får var vattenfågel,
strömmarna som silver glittra,
åror blänka, stakar blixtra,
under sång ses männnen styra
utför eda, fors och fall.

Lapplands släkte, sameätten -
obräckt har sen mäktat utstå
mördartjuder, slemma köpmän,
sluga skattekrävarskaror.
Hell, var hälsat, sega släkte!
Hell dig fridens rot och fäste!
Krigisk fejd har aldrig flammat,
aldrig spilldes brödrablodet
ibland Lapplands lugna ätt.

Våra fäder övervunno
vrånga våldsmän fordomtima;
bröder låt oss likaledes
strida segt emot förtrycket!
Solens söners starka släkte!
Dig kan ingen ovän kuva,
blott ditt väna språk du vårdar,
minnes forntidsfädrens maning:
Sameland åt samerna!

Melodie[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

Einzelnachweise[Bearbeiten | Quelltext bearbeiten]

  1. Archivierte Kopie (Memento des Originals vom 12. September 2019 im Internet Archive)  Info: Der Archivlink wurde automatisch eingesetzt und noch nicht geprüft. Bitte prüfe Original- und Archivlink gemäß Anleitung und entferne dann diesen Hinweis.@1@2Vorlage:Webachiv/IABot/www.isaksaba.no
  2. http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.6459822
  3. http://www.isaksaba.no/index.php?id=252107
  4. http://www.isaksaba.no/index.php?id=252109
  5. Palatin, Sabine: Sámi in Schweden und Burgenlandkroaten in Österreich. Norderstedt 2008. S. 56–57.